Videreutdanningskurset jeg har vært en del av det siste året, Smart læring – digital kompetanse, har nå kommet til veis ende. Eksamensbesvarelsen er levert, og jeg synes det er på sin plass å reflektere litt rundt om jeg og min undervisningspraksis nå er smartere.
Kurset har uten tvil tilført noe verdifullt til min praksis. Jeg har fått øynene opp for nye tjenester som har nytteverdi i klasserommet, som for eksempel Kahoot og Scoop, og jeg har testet ut hvordan jeg kan bruke kjente tjenester på nye måter og i faglig sammenheng (Se tidligere innlegg om Instagram). Denne bloggen hadde kanskje ikke blitt til heller, hadde det ikke vært for dette kurset, og jeg (som i utgangspunktet var litt skeptisk til det å skulle skrive blogg) synes det er spennende og lærerikt å kunne dele tanker og erfaringer, samt reflektere rundt egen praksis.
Dette skoleåret tror jeg at jeg i enda større grad har hatt en utforskende tilnærming til egen praksis. Hvordan kan den videreutvikles? Hvilke metoder og tjenester kan være nyttig å implementere? I eksamensbesvarelsen vår spurte vi oss om teknologien har endret vår praksis, og om læringssyn også er endret som en konsekvens av dette. Og det må nok sies at teknologi har endret praksisen i skolen, men at potensialet for utnyttelse av teknologi og digitale tjenester er mye større enn det vi ser i dag. I tillegg må vi kanskje også tenke nytt om det å lære og om hvordan vi konstruerer kunnskap sammen med elevene. Dette betyr ikke at alle gamle metoder bør forkastes, men at vi må være åpne for å prøve nye også. Min erfaring er at dette kan bidra til økt læringsutbytte.
Så: Har jeg blitt smartere dette året? Jeg velger å tro det! 🙂