Samskriving ja! Dette er ett av flere nye moment elevene mine har blitt introdusert for denne uka. I og for seg har de skrevet sammen før, men ikke på denne måten. Før har de sittet sammen som gruppe. En har kanskje diktert, en har skrevet, andre har igjen diskutert ideer, men nå…nå skulle de skrive sammen, i ett og samme dokument, samtidig!
Det gikk bra! Alle overlevde, og jeg tror til og med mange har gjort seg nyttige erfaringer. Selvsagt skal det innrømmes at noen kaotiske øyeblikk ble observert, og det er forståelig. Det kan være svært krevende at fire personer jobber i samme dokument samtidig. Nye elementer popper stadig opp, og man kan få følelsen av at dokumentet springer litt avgårde for seg, uten at man helt henger med i svingene. Ytringer hørt i klasserommet under prosessen vitner om dette. Likevel tenker jeg at det har en nytteverdi at man ser hvordan andre tenker, hvordan andre formulerer seg, hvilke momenter de velger og ta med og hvor de plasserer dem. I tillegg kan man utvikle språket sitt sammen, ved å hjelpe hverandre i utforming av setninger og god flyt i teksten. Det krever at man tørr å pirke i hverandres skriverier, og dette kan nok oppleves rart for mange. Man vil jo ikke kritisere heller, men hvis man kan se på det som hjelp til å videreutvikle skriveprosesser, tror jeg det kan være en hel del vinn-vinn-situasjoner i dette. Vi har jo alle ulike sterke sider å bidra med i en slik prosess.
Samskriving har ikke skremt meg, og ikke elevene mine heller virker det som. Kommende uke venter en ny oppgave. Denne gangen er det Hamsun som blir objekt for en ny og spennende skriveprosess, og jeg har en tanke om at denne gangen øker kanskje nytteverdien, og kaoset minker. Nå er det ikke helt nytt, nå kjenner elevene konseptet litt fra før, nå vil de kanskje få enda litt mer ut av det hele, og tilslutt står vi forhåpentligvis igjen med et velskrevet og nyttig dokument som alle kan ta æren for.
Idas digitale jungel 