For et par år siden begynte jeg å bruke kuratortjenesten Scoop.it. Der har jeg blant annet ei liste jeg har kalt “Omvendt undervisning”, og her har jeg begynt å samle ulike fagressurser. Tanken min er at denne lista skal bli en samling av videoer og artikler som forklarer hva omvendt undervisning er, viser eksempler på omvendt undervisning og presenterer resultater og erfaringer med metoden. I tillegg ønsker jeg å samle videoer til bruk i mine egne undervisningsfag (naturfag, biologi og norsk) på denne lista. Slik er de ressursene jeg går meg på underveis samlet på et sted og lett tilgjengelige. Ganske smart 🙂
Videreutdanningskurset jeg har vært en del av det siste året, Smart læring – digital kompetanse, har nå kommet til veis ende. Eksamensbesvarelsen er levert, og jeg synes det er på sin plass å reflektere litt rundt om jeg og min undervisningspraksis nå er smartere.
Kurset har uten tvil tilført noe verdifullt til min praksis. Jeg har fått øynene opp for nye tjenester som har nytteverdi i klasserommet, som for eksempel Kahoot og Scoop, og jeg har testet ut hvordan jeg kan bruke kjente tjenester på nye måter og i faglig sammenheng (Se tidligere innlegg om Instagram). Denne bloggen hadde kanskje ikke blitt til heller, hadde det ikke vært for dette kurset, og jeg (som i utgangspunktet var litt skeptisk til det å skulle skrive blogg) synes det er spennende og lærerikt å kunne dele tanker og erfaringer, samt reflektere rundt egen praksis.
Dette skoleåret tror jeg at jeg i enda større grad har hatt en utforskende tilnærming til egen praksis. Hvordan kan den videreutvikles? Hvilke metoder og tjenester kan være nyttig å implementere? I eksamensbesvarelsen vår spurte vi oss om teknologien har endret vår praksis, og om læringssyn også er endret som en konsekvens av dette. Og det må nok sies at teknologi har endret praksisen i skolen, men at potensialet for utnyttelse av teknologi og digitale tjenester er mye større enn det vi ser i dag. I tillegg må vi kanskje også tenke nytt om det å lære og om hvordan vi konstruerer kunnskap sammen med elevene. Dette betyr ikke at alle gamle metoder bør forkastes, men at vi må være åpne for å prøve nye også. Min erfaring er at dette kan bidra til økt læringsutbytte.
Så: Har jeg blitt smartere dette året? Jeg velger å tro det! 🙂
I disse dager deltar jeg på NKUL, nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring. Jeg har vært med flere år tidligere og synes alltid jeg finner inspirasjon til hvordan jeg kan utvikle min egen undervisningspraksis. På NKUL kan man få presentert ulike tjenester og verktøy som kan være nyttige i utdanning og læring, men enda viktigere; man får se hvordan andre driver sin praksis og høre om hvilke erfaringer de har gjort seg med IKT i utdanningssituasjoner både på godt og vondt. I dag har jeg blant annet fått et innblikk i Khan Academy og deres undervisningsressurser, primært tilknyttet matematikkfaget. Resultatene og erfaringene de har gjort seg er imponerende og inspirerende. Jeg har sett interessante eksempler på omvendt undervisning, som gjør at jeg også ønsker å videreutvikle min praksis i større grad.
Har du ikke kommet deg på NKUL i år, kan du likevel se foredragene på NKULs hjemmesider, og så kommer det jo en NKUL 2015..
Rett før helga prøvde jeg igjen noe nytt i klasserommet. Denne gangen var det Instagram som ble med meg som digital tjeneste i verktøykofferten, og med stort hell kan jeg melde.
For øyeblikket jobber vi med sammensatt tekst i norskfaget, og målet med denne økta var å bli kjent med appellformene etos, patos og logos, og hvordan disse brukes i reklame. I forkant av økta ble derfor elevene bedt om å se en liten undervisningsvideo jeg har laget, som beskriver disse tre appelformene ut i fra eksempler. Som et tilleggsfokus introduserte jeg også noen virkemidler i denne filmen, for å vise hvordan disse bygger opp under appellen. Videoen kan du se her:
Vi startet første undervisningstime med å snakke om begrepene. Jeg ønsket at elevene i størst mulig grad skulle formidle kunnskap de hadde om emnet og stilte derfor spørsmål som: “Hvilke appellformer har vi?” og “Hvordan vil dere beskrive disse?” Innspillene som kom noterte vi i SMART Notebook, og deretter ble det lagt ut på It’s Learning.
Oppgaven videre var som følger:
Elevene skal ta bilder til en reklamekampanje. Kampanjen skal bære et budskap om å ta vare på miljøet vårt. Bildene skal tas med Instagram og gis taggen #tenkmiljønå. Elevene skal ha fokus på hvilken appellform de i hovedsak vil bruke for å fremme kampanjens budskap, samt være bevisst egen bruk av virkemidler i bildet. Oppgaven kan løses individuelt eller i grupper. Jobber de individuelt tar de ett bilde, jobber de i grupper tar de tre. Årsaken til dette valget er at noen kanskje ikke har Instagramkonto, og ikke ønsker å opprette en, eller at de har lukkede kontoer som de ikke ønsker å åpne. Disse elevene kan da gå sammen i grupper med elever som har åpne kontoer og likevel få løst oppgaven. Tidsramma på bildetaking var ca 50 min.
Tilslutt søkte jeg opp taggen #tenkmiljønå på findgram.com, slik at jeg kunne se alle bildene elevene hadde tatt samlet. Elevene kom opp, tok opp sitt bilde og forklarte hva som var tanken bak dette bildet. Hvilke appellformer ble brukt og hvilke virkemidler var framtredende. Totalt brukte vi i underkant av tre skoletimer på dette (men vi hadde nok også kunnet gjennomføre dette på to timer med litt strammere tidsplan).
Jeg innrømmer at jeg i forkant var litt usikker på hvordan dette skulle gå og hvordan elevene mine ville motta denne oppgaven. Det jeg opplevde var veldig fine bilder og presentasjoner, og positive tilbakemeldinger fra elevene. De satte pris på en litt annerledes og praktisk oppgave der de kom seg ut av klasserommet. Enkelte sa de måtte tenke mer over bildene de tok og hvilket budskap de skulle ha, og de synes det var positivt å bli møtt i “sin verden”. Det ble oppfattet som positivt at en tjeneste de bruker hele tiden i fritida ble inkludert i skolehverdagen også. Utfordringene jeg hadde sett for meg på forhånd, med private Instagramkontoer og elever som ikke var på Instagram, var egentlig ikke utfordriger i det hele tatt. Lukkede kontoer ble åpnet, før jeg i det hele tatt rakk å foreslå det og det kom egentlig ingen invendinger mot å gjennomføre en slik oppgave. Jeg tenkte at enkelte kanskje ikke ville blande sine private kontoer med skole, men det virket ikke å være noe problem. Enkelte valgte å tagge bildene sine med tagger som for eksempel #skoleprosjekt, kanskje for å signalisere dette skillet mellom det private og skole, men i all hovedsak viser det at de er bevandret i Instagrambruk; de er kjent med bruken av hashtagger.
Tilslutt vil jeg påpeke at jeg opplevde at elevene fikk et positivt faglig utbytte av oppgaven, og at de i større grad var delaktige i å konstruere sin egen læring. Mer enn jeg tror de ville ha vært om jeg hadde vist eksempler og diskutert dem i klassen. Gjennom å bruke Instagram fikk de en sterkere praktisk-teoretisk kobling, som jeg oppfattet som positiv for faglig forståelse hos mange.
Før gikk vi rundt med krittstøv på hendene, på klærne og gjerne litt nedgjennom halsen. “Si fra om jeg har kritt i fjeset”, kunne jeg si til elevene mine, selv om de sikkert synes det var mye artigere å se meg gå rundt med krittmerker i ansiktet hele dagen. Jeg likte whiteboardens inntog, rett og slett fordi jeg synes den var lettere å skrive på og det gikk fortere. Tusjmerker i ansiktet var fortsatt et problem. Nå tilbys jeg et alternativ der jeg ikke trenger å bekymre meg for det heller. Nå har vi Smart Board.
De smarte tavlene tilbyr en del nye muligheter, og så langt er jeg positiv til bruken. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg ikke møtte problemer (rettere sagt: utfordringer) i oppstarten, men de lot seg jo løse. I stor grad handlet disse utfordringene om skjermoppløsning, duplikatvisning og kalibrering, og når jeg hadde oversikt over alt dette, gikk det hele nokså smertefritt. Jeg sier på ingen måte at overgang til interaktiv tavle ikke krever litt trening og tilvenning, men terskelen er kanskje ikke like høy som man forestiller seg på forhånd.
På skolen hvor jeg jobber har vi to ulike interaktive løsninger. Vi har den vanlige Smart Board-løsningen, og vi har interaktive projektorer. De har i stor grad den samme funksjonaliteten, men med interaktiv projektor vil du ha en sammenhengende whiteboard på veggen, noe mange setter pris på. Jeg holder nok likevel en knapp på den vanlige Smart Boarden, av den grunn at jeg synes den er enklere å skrive på og jeg opplever at den responderer lettere når man trykker på skjermen. Samtidig er den noe enklere å kalibrere.
Min bruk av Smart Board har så langt gått ut på å lage presentasjoner i Smart Notebook, gjerne halvfabrikater, som jeg underveis i timen fyller ut i samspill med elevene. Jeg har også satt opp tabeller i forbindelse med naturfagforsøk for eksempel, som elevene kommer fram og fyller ut etterhvert som de kommer fram til resultateene sine. Alle notater eksporteres til PDF og legges ut til elevene på It’s learning. I tillegg bruker jeg også PowerPoint og Word, i kombinasjon med Smart-verktøy som rullegardina.
Videre framover har jeg blant annet lyst til å få testet ut opptaksfunksjonen, slik at jeg kan bruke tavla som et ledd i å lage flere undervisningsvideoer til bruk i omvendt undervisning. Jeg tror det ligger mye potensiale i de smarte tavlene, som jeg ennå har igjen å oppdage og utforske.
Så langt er jeg som sagt positiv til bruken, mye på grunn av at jeg synes jeg i enda større grad får åpnet for en dialogisk undervisning. Jeg synes elevene, mer enn før, bidrar til å konstruere kunnskapen sammen med meg. De blir på en måte ikke borte i sine egne notater på samme måte som før. Kanskje fordi de vet at de får notatene i etterkant? Og sjelden kommer det nå ei hånd i været, som jeg møter med et forventningsfullt “Ja?”, for så å få servert kommentaren: “Kan du flytte deg litt, jeg ser ikke hva du har skrevet på tavla”.
Facebook. Tidstyven. Distraksjonsmomentet. “Facebook må blokkeres”, sier vi. “Det stjeler elevenes konsentrasjon”. “De blir borte bak PC-skjermen, og de gjør i alle fall ikke norskleksa”. Men hva om de faktisk gjorde det? Hva om jeg la ut følgende på Facebook: “Norge har to offisielle skriftspråk i dag. Hva synes du om dette?” Pling! Elevene har fått et varsel på telefonen sin. Nynorskleksa har tikket inn, og hele klassen har fått det med seg. Før jeg vet ordet av det, har jeg 23 svar og vi har skapt et godt grunnlag for videre diskusjon i klasserommet.
Jeg har ikke prøv dette i praksis enda, men jeg ser for meg at det kan være sånn. De aller fleste elever er i dag på Facebook. De har en app for Facebook på telefonen sin, og de mottar varsler så snart det skjer noe. Mange er inne flere ganger om dagen, ikke nødvendigvis for å skrive, men for å lese, for å holde seg oppdaterte. På bakgrunn av dette ser jeg derfor for meg, at hvis vi også i skolen kunne bruke Facebook som kanal, kunne vi nå elevene kjapt og vi ville få svar. De aller fleste er vant til å kommunisere på denne måten, og terskelen for å svare på en diskusjonstråd på Facebook er kanskje lavere nettopp på grunn av dette. “Finn et modernistisk dikt du liker og legg det ut på Facebookgruppa”. “Hva er temaet i dette diktet av Inger Hagerup?” “Skriv en kort kommentar til følgende påstand. Husk: Skriv på nynorsk”. “I morgen, tirsdag, møtes vi på auditorium 1”. Pling, pling, pling, og så har jeg nådd hele klassen.
Likevel tror jeg nok at elevene ikke utelukkende ville konsentrere seg om den faglige aktiviteten på Facebook. De ville helt sikkert sjekke statusoppdateringene til venner og bekjente. Kanskje legge ut noe selv også i løpet av skoledagen. Dette tror jeg på ingen måte forsvinner selv om vi inkluderer de sosiale mediene i skolehverdagen, men jeg er ikke så sikker på at det gjør noe. Jeg tenker på min egen tid på videregående. Når konsentrasjonen var sviktende, fant vi andre ting å gjøre. Vi spilte bondesjakk med sidemannen eller sendte lapper. Og når vi fikk TI-83-kalkulatorer, la vi umiddelbart inn “Snake”, og spilte på tidspunkter hvor vi egentlig skulle gjøre noe annet. Det ble folk av oss likevel.
Tanken min er igjen den; at ved å ta noe elevene kjenner og gjøre til en del av skolehverdagen, kan vi kanskje fange flere. Vi kan senke terskelen for deltakelse. Vi kan få med oss de stille elevene på en annen måte, og kanskje til og med tenke muntlig vurdering på nye måter gjennom bruk av sosiale medier. Vi får ut beskjeder raskt. Raskere enn på læringsplattformene, fordi elevene sjekker Facebook mye oftere enn It’s Learning. Jeg tenker vel at vi har noe å vinne. Nå gjenstår det å se hvordan dette vil fungere i praksis! To be continued…
Dette skoleåret har vært året for å teste ut nye ting. Jeg hadde et mål i august om at elevene mine skulle bli kjent med omvendt undervisning. Jeg hadde et mål om å lage egne undervisningsvideoer, i tillegg til at jeg ønsket å finne gode videoer på nett som jeg kunne bruke i undervisninga mi. Hvordan dette gikk skal du få høre om her.
Omvendt undervisning som metode finner jeg spennende. Jeg liker tanken på at vi kan frigjøre tid til veiledning og dialog på skolen, gjennom at noe av “forelesninga” flyttes ut av klasserommet. Når elevene kan se små fakta- og instruksjonsvideoer hjemme, kan vi i større grad bruke tida på skolen til oppgaver og diskusjoner. Jeg ser ikke på omvent undervisning som den eneste metoden, men som en av de metoder som kan bidra til effektiv læring og variasjon i undervisninga. For mye av en metode vil nok uansett bli kjedelig i lengden, og kanskje er det ikke alle emner som egner seg like godt på video som på tavla. Variasjon er fremdeles av det gode etter min mening.
Erfaringene jeg så langt har gjort meg har, kort oppsummert, vært gode. De videoene jeg selv har laget, har vært basert på å formidle hovedtrekk og gi elevene oversikt over emner, eller de har vært bygd opp som veiledere. For eksempel har jeg trukket ut hoveddrag i litterære perioder og gjengitt disse kombinert med bilder og sitater. Et annet eksempel er et opplegg knyttet til kildebruk, der jeg laget en veiledningsvideo som forteller hvordan vi skal referere til kilder i tekst. Denne videoen kan du se nedenfor.
Jeg har hatt som mål at ingen video skal vare i mer enn ti minutter. De skal være korte og konkrete. Første gang jeg gjennomførte et omvendt opplegg med elever, så vi videoen sammen først. Dette var en video knyttet til de litterære periodene renessansen, barokken og opplysningstida. Videre ble elevene satt i gang med tekstarbeid i grupper. Her skulle de blant annet se etter kjennetegn på den litterære perioden ut i fra de hovedtrekkene som nå var presentert for dem i videoen, og jeg kunne gå rundt å veilede. Dette opplevde jeg som positivt. Blant annet var det fint å se at elever tok fram videoen på nytt, for å repetere det de hadde sett og koble det opp mot teksten de leste. Dette har jeg også opplevd i ettertid. Videoene ses ikke nødvendigvis bare en gang og glemmes, men elevene tar dem fram igjen for å repetere når de selv skal produsere eller tolke tekster.
En annen faktor er at et “foredrag” jeg tidligere hadde brukt en skoletime på, nå var kuttet ned til fem minutter, uten at jeg synes vi mistet noe i prosessen. Vi hadde rett og slett mer tid til dialog, og vi kunne i etterkant oppsummere periodene i fellesskap.
Det jeg merker meg når jeg nå har laget et par videoer og lagt dem ut som hjemmearbeid, er at det selvfølgelig varierer hvor mange som fatisk har gjort “leksa”. Dette er vel egentlig ingen stor overraskelse, for hvor mange som gjør leksa si, uansett metode, er varierende. Samtidig tenker jeg at når elevene kjenner metoden bedre, vil de også se hva de mister på å ikke se videoen, når det som foregår i timene etterpå vil være basert på denne.
Jeg har også vært på utkikk etter gode videoer jeg kan benytte i undervisning, for eksempel på youtube, men mye har jeg også funnet på ndla.no. Blant annet har jeg benyttet meg av denne eforelesninga om batterier i naturfag:
Den tida jeg i år bruker, både på produksjon av videoer og oppdagelsesferder på nettet for å finne gode videoer som allerede eksisterer, mener jeg er en god investering. Jeg har begynt å bygge et arkiv som vil komme meg til gode i framtida. Jeg er kanskje bare i startgropa enda, men jeg er positiv, jeg ser potensialet og det er ingen grunn til å vende tilbake nå.
Å quizze med elevene ble en kjempesuksess! I løpet av de siste ukene har jeg nå brukt Kahoot! til å lage og gjennomføre faglige quizer med elevene som repetisjon i to ulike fag, norsk og naturfag. Engasjementet er stort, stemningen er god, og elevene virker tilfredse med metoden. Stemningen gir inntrykk av at dette er gøy, konkurranseinstinktene kommer til overflata og det hojes og sukkes over riktige og gale svar. Det synes altså ikke å være noen tvil om at de har det moro, men lærer de også noe? Jeg tror det. De virker konsentrerte om temaet, de søker riktig svar, de river seg litt i håret når de skjønner at de har valgt feil, og kanskje betyr dette også at de merker seg hva som er riktig for ettertida?
“Er dette noe vi kan gjøre mer av?”, spurte jeg. “Lærer dere noe? Er dette en god læringsmetode?” Svaret var et rungende “Ja, til Kahoot!” Så da gjør vi det igjen da!
“Nye digitale tjenester gjør at vi kan arbeide på andre måter enn før, at vi kan samarbeide på andre måter enn før, og ikke minst at vi kan lære på andre måter enn før”, sier Arne Krokan i Smart Læring (2012:12). Og jeg tenker at; Ja, sånn er det! Den digitale komponenten tilbyr oss noe ekstra på flere områder, og kanskje er det dette “lille ekstra”, som gir oss muligheten til å fange flere og øke læringsutbyttet for flere.
Knyttet til arbeidsmetoder kan vi eksempelvis se på det å skulle forberede seg til prøve. Jeg antar mange i denne typen forberedelse leser om det aktuelle stoffet i læreboka, de noterer kanskje litt eller svarer på oppgaver, og noen leser kanskje over notater fra timene. Dette antar jeg er en vanlig måte å pugge fagstoff på. Jeg vet at jeg selv gjorde det som elev i videregående skole, og at det fungerte fint, men jeg tenker også at det ikke er for alle. Mange har kanskje vanskelig for å tilegne seg stoff på denne måten, og trenger for eksempel auditive kanaler for å tilegne seg samme informasjon. Lydfiler finnes som supplement til mange lærebøker, men ikke alt er like lett tilgjengelig. Det er her kanaler som YouTube kommer inn. For elevene søker faktisk opp en del fagstoff selv, men de tyr kanskje mer naturlig til en del andre kanaler enn de som tradisjonelt brukes i skolen. De oppretter seg spillelister med faginformasjon, for eksempel ved å laste ned videoer fra YouTube til telefonen sin. Og når de sitter med pluggene i ørene og vi tror de hører på musikk, så pugger de kanskje til prøve. Den digitale verden gir oss slik nye arbeidsmetoder, nye måter å tilegne oss fagstoff på.
Endrede arbeidsmetoder, eller kanskje heller flere ulike måter å arbeide på, gjør at vi kan fange flere elever, at vi kan tenke tilrettelegging på nye måter. Slik blir kanskje læringsutbyttet større for flere. I tillegg kan inkludering av nye metoder for samarbeid tenkes å bidra positivt. Det er mitt inntrykk at delingskultur er et begrep man bruker stadig mer i skolen i dag. Elevene er på mange måter en del av en slik kultur på fritida allerede. De er vant med å dele informasjon gjennom ulike sosiale medier blant annet. Enkelte deler kanskje ytringer i det offentlige rom flere ganger daglig. Kan det ikke da tenkes at vi kan bygge på denne erfaringen når elevene passerer gjennom skoleporten? Kan vi tenke integrering av sosiale medier i skolen, kan vi tenke samskriving, kan vi tenke digitale møterom som todaysmeet.com? Kanskje kan dette tenkes å bidra til at vi komponerer kunnskap sammen i større grad enn før og at flere blir delaktige i denne prosessen? Jeg tenker at det i alle fall må prøves ut hvis det betyr at vi finner nye måter å lære på som viser seg effektive for flere.
Kilder
Krokan, A. (2012) Smart Læring. Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Bergen: Fagbokforlaget.
I løpet av to dager har jeg blitt både blogger og twitrer. Det er skremmende, fordi det er nytt og ukjent, men samtidig er det jo spennende, av nettopp samme grunn. Bakgrunnen for at jeg nå kaster meg inn i denne digitale jungelen er et videreutdanningskurs i regi av NTNU, “Smart Læring”, og fordi jeg ønsker å utvikle min egen undervisningspraksis. Joda, jeg er nok allerede en del av en digital skolehverdag på mange måter, men hvordan kan jeg utnytte den digitale jungelen på flere, nye og bedre måter?
Jeg ser behovet for videreutvikling knyttet til digital praksis i skolen. Min to år gamle sønn opererer allerede en ipad på imponerende vis, og prøver nå å overføre det han kan om touch-teknologi til både TV og PC-skjerm, selv om disse naturlig nok ikke vil respondere på samme vis som ipaden. Hva skjer når denne generasjonen kommer inn i skolen hvis vi ikke utvikler vår undervisningspraksis?
På flere måter har vel denne generasjonen nådd skolen allerede, og jeg tenker at det må være nyttig å kunne utnytte den kunnskapen de sitter med, og den hverdagen de er en del av for å oppnå bedre læring sammen. Dette har jeg tenkt å utforske i tida framover.
Idas digitale jungel 